Den gangen jeg ble gravid første gang i en alder av 22, var min første tanke: FØDSEL!
Etter å ha sett videoer av fødsel i studiene, ble jeg såpass skremt, at det skjedde noe inni meg. Jeg ble livredd og bestemte meg for at jeg ønsket keisersnitt.
Etter at jeg hadde fått fødeplass på Rikshospitalet, tok jeg kontakt og ønsket møte med jordmor og min fødselsangst, og for å overbevise henne om at måtte ha keisersnitt. Jeg måtte i to eller tre slike samtaler, før hun ga opp og bad meg gå i resepsjonen for å sette av en dato.
Jeg var strålende fornøyd!
Brått følte jeg meg trygg, og begynte å nyte graviditeten og gledet meg stort. Alt var i skjønneste orden. Ingen bekymring i verden.
Men da jeg var i uke 37, våknet jeg sent en natt, og hadde sinnsyke kramper i magen. Jeg tenkte i et søvnig øyeblikk at det ville hjelpe å gå i dusjen og få litt varmt på magen. Da ville disse krampene gi seg.
Jeg fikk tørket meg og tatt på meg en pysjbukse.
Men smertene ble sterkere og dette føltes ikke bra. Jeg fikk følelsen av at det var noe galt. Jeg ble engstelig og vekket mannen.
Jeg ringte sykehuset og fortalte om min opplevelse og de mente der at jeg burde gå å sette meg på toalettet. De mente det kunne hørtes ut som det var på tide å gå på do. Jaja tenkte jeg.
Jeg prøvde jeg, satt meg ned og trykket og satt og vugga på do. Men jeg merket fort at det var ikke feilen lå... Ingenting skulle ut. Der...
Jeg ringte tilbake til Riksen og fortalte at jeg ikke klarte å gå do, men hadde vondere i stad! Jeg klarte ikke sitte vanlig på stolen en gang. Jeg fortalte at noe føltes bare galt, så til slitt bad de meg komme.
Vi tok en taxi til Riksen, vi hadde ikke bil på den tiden.
Vi ankom Riksen og bilen stoppet rett utenfor kvinneklinikken.
Mannen raste inn i korridoren. Jeg kom dalende etter, så vidt jeg klarte. Inn i heisen og opp i en eller annen etasje ( husker ikke hvilke engang )
En dame i heisen stod å så på meg med det mest sympatiske blikket jeg noen gang har sett. Hun visste nok hva slags helvete jeg skulle gjennom..
Omsider kom vi opp til avdelingen og jeg ble ført inn i et rom, de skulle undersøke meg. Jeg husker ikke alt som skjedde men plutselig skulle jordmoren undersøke meg "der nede"..
Hun ville sjekke om jeg hadde åpning. Det gjorde vanvittig vondt!
"Du har fem centimeter åpning du" - sa jordmoren. Jeg klarte ikke en gang å forholde meg til det hun sa, men hun sa at jeg var halvveis ut i fødsel.
Jeg fikk helt panikk! Angsten fylte meg! Jeg sa at det var avtalt et keisersnitt. Men hun sa at på grunn av at jeg allerede var så langt ut i fødsel ville de ikke utføre keisersnitt på meg allikevel.
Jeg begynte å gråte, jeg ble sint, livredd - til slutt sa hun at hun skulle snakke med anestesilegene ect..
Hun forlot rommet, og ble lenge borte. Det føltes i alle fall slik. Jeg var redd. Det var ingen helsepersonell i rommet. Det var skremmende, tenk om det skjedde noe mens de ikke var der ?!
Hun kom tilbake etter en stund og fortalte at dersom de all utføre keisersnitt måtte det skje en del forberedelser og det kunne ta litt tid. Jeg klarte ikke mer.
Hun prøvde igjen å overtale meg til vaginal fødsel. Hun fristet meg med epidural som kunne tanker ut av dette smertehelvete i løpet av noen få strakser. Og det virket som det beste tilbudet jeg noen gang hadde fått! Jeg sa det var greit, så lenge smertene forsvant- og det kunne hun love at de gjorde.
Det tok ikke lang tid før jeg ble fraktet et sted, fikk denne sprøyten, merket den ikke i det hele tatt. Og brått merket jeg smertene startet å avta. Til slutt merket jeg ingenting lenger. Riene hadde stoppet! Jeg var i paradis.
Den deiligste følelsen i verden, når du ligger og har så inni hampen vondt, og plutselig så blir brått smertene borte.
Slik lå vi lenge, inne på fødestuen. Jeg fikk brødskiver og saft og koste meg skikkelig. Ute skinte solen, det var en junidag med skyfri himmel.
Plutselig begynte jeg å glede meg igjen, glede meg til jeg skulle møte første barn, for første gang. Få han lagt på brystet, se hvem han er. Kysse han..
Det tok vel en time eller noe slikt, så startet jordmoren å snakke om drypp. Riefremkallende drypp. Brått ble jeg revet ut den drømmetilværelsen jeg akkurat befant meg i. De sa at de skulle få i gang riene mine igjen, og jeg skulle presse når jeg fikk beskjed.
Jaja, tenkte jeg.. Det blir vel ikke så ille. Hadde jo tross alt Epidural innabords.
Jeg merket raskt at jeg tok feil, jeg merket straks at riene kom tilbake, hyppigere og sterkere for hver gang. Merket panikken kom krypende igjen..
Jeg fikk minst like vondt som jeg hadde tidligere og angret på at jeg aksepterte tilbudet tidligere om Epidural, gull og grønne skoger..
Nå var det for sent. Jeg var midt oppi det største og mest intense smertehelvete jeg noen gang hadde følt.
Jeg trodde jeg kom til å dø denne dagen. En reel dødsangst. Trodde ikke kroppen skulle klare dette.
Etter noen press, noen skrik og et helt bytt ordforråd som hadde åpenbart seg for meg under denne situasjonen, får jeg høre at de kan se hodet.
Jeg presset igjen og igjen og vipps så var det gjort!
Herregud for et rush jeg fikk! Adrenalinet pumpet rundt i kroppen min og jeg var stolt som en hane som hadde overlevd! Jeg følte meg skin som første gnag man kjører vannsklie som barn og så vil man en gang til!
De tørket av den lille gutten, pakket han inn og la han på brystet- og det og da var alt glemt! Jeg var helt lamslått over det jeg fikk se! Det vakreste jeg noen gang hadde sett, det mest perfekte, velskapte.. Barnet vårt! Vi lo og gråt begge to og jeg beklaget overfor jordmor og barnepleier over språket jeg brukte og hvordan jeg snakket til de under de værste riene.
Alt var glemt, jeg var blitt mamma!
For seks timer siden lå jeg og sov i sengen min hjemme, ante fred og ingen fare. Og så satt jeg der med barnet vært i armene.
Et mirakel. En helt ny begynnelse.. Et liv, vårt liv!
